Nok en gang måtte jeg forte meg ned 2 etasjer for å finne enda en sjel som skulle prakke på med Gud, Jesus og hele Jerusalem med familie. Jeg har ingenting imot at mennesker har en tro, en religion. Noe de kan vende til dersom de trenger noe å tro på eller noe som kan dra dem igjennom vanskelige tider. Det som irriterer meg er disse som hopper opp i ansiktet på deg og skal prakke på deg deres tro. Og dersom du ikke tror på Gud og sønn så er du en synder, ett dårlig menneske og ikke verdig å gå på "Guds Jord". Hva skjedde med "Jesus elsker alle barn"? Er vi ikke alle barn? Dersom du lever så er du barn av noe(n). Tilbake til denne sjelen som dukket opp på trappa her. Jeg prøver å avslå henne uten å tråkke henne på tærne. Jeg prøvde å forsiktig informere om at jeg ikke tror på Gud, Jesus og Det Hellige Spøkelset. Dette ville hu ikke godta så hu fortsatte å prakke på meg Guds ord helt til jeg sa klart ifra om at dette er ikke noe jeg tror på. Jeg måtte nesten skrike for at damen skulle slutte å preke disse såkalte sitatene. Da det gikk opp for henne at jeg ikke har noe tro på Kristendommen så var jeg en synder, og skulle havne i Helvete. Jaja, slipper ihvertfall å pakke med meg lue og votter når jeg skal til neste plass.
Men, jeg er nå veldig sikker på at Helvete og Djevelen er noe som har med Kristendommen å gjøre. Eller tar jeg veldig feil nå?
Hvorfor er det så vanskelig for noen å akseptere at ikke alle har samme tro? Man er ikke ett dårlig menneske eller en synder selv om man ikke tror på Gud, Jesus eller Allah. Jeg har heller troen min rettet til mytologiene. Der det finnes en Gud eller Gudinne for en spesifikk ting. Trengte du god avling på jordet ditt, så ba du til den. Trengte du god lykke i krigen så ba du til en annen. Dette er mye mer logiskt i mine øyer. Ikke en mann som sitter på en stol i skyene og dømmer alle. Eller som lagde Jorda og skapte de to første menneskene som sørget for resten av befolkningen.
Ellers jobber jeg da ikke på e2 lenger. Det er flere grunner til at jeg ikke holder til der lenger. Og det er helt greit for meg. Jobben ga meg ikke noe utfordring lenger, og det var meget ustabilt. Du visste aldri om det kom noe barn som skulle passes på. Eller om du ble sittende å leke med togbanen eller byggeklossene for deg selv. Ikke at det hadde vært så ille, men desverre måtte jeg være voksen der oppe og heller vaske gulvet enn å leke med toget dersom de ikke kom barn. Uforskammet.
Så nå venter jeg på at jeg skal på intervju i en barnehage, men håper egentlig at jeg ikke får jobb der, og at barnehagen som er 200 meter borti gata kan ta meg inn i februar. Det hadde vært så utrolig deilig å kunne ligge i senga og tenke: "nei, nå er det et kvarter til jeg begynner på jobb. Kanskje jeg skal stå opp?"
Men så lenge jeg får noe å drive med på dagen så er jeg egentlig ganske fornøyd. Det å sitte på røvi i sofaen dag ut og dag inn er ikke det jeg ønsker å drive med.
